Følelsen av utilstrekkelighet

Hei og hå!

Tenkte jeg skulle dele et innlegg som jeg har tenkt på en stund. Men det blir så personlig og litt sårt, så jeg har vært litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle dele mine tanker og følelser her. Men jeg har bestemt meg for å dele litt her like vel. So here it comes.

Jeg har vært ute av arbeid i over ett år. Ett og et halvt år er det faktisk, når jeg tenker meg om. Og det er lenge å være ute av jobblivet. Jeg savner å være på jobb, men samtidig er det godt å kunne bruke tiden på det jeg måtte orke. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men samtidig som jeg er takknemlig for å ha muligheten til å disponere dagene på det jeg måtte orke er det alltid noe som ligger i bakhodet. Og det er følelsen av å ikke strekke til.
Jeg har jo vært friskere enn jeg er nå, og jeg har vært heldig som har kunnet gjort ting høvelig fritt i forhold til hva jeg har hatt lyst til. Og det er på en måte litt synd, fordi jeg har noe å sammenligne hverdagen med, og jeg savner å føle meg fri.
Jeg savner å kunne gjøre det jeg har lyst til uten å måtte ta hensyn til tarmen og dagsformen min. Til og med en liten spasertur til butikken må planlegges, tenkes nøye igjennom og overveies om jeg kommer meg til eller fra butikken uten å bli dårlig og evt. ha et uhell.

Jeg er i utgangspunktet en spontan person, og det er kanskje det verste, at jeg ikke kan være spontan lengre. Jeg kan være i fin form i det øyeblikket jeg sier ja til noe, men jeg må vurdere hva jeg har spist, og hva er sannsynligheten for å bli dårlig om bare en time? Eller at jeg drar ut, føler meg fin og blir skikkelig dårlig. Og det har skjedd. Mer enn en gang. Og når jeg blir dårlig er det ikke snakk om å være dårlig i 10 min, det tar stort sett over en time. Og jeg blir så ufattelig sliten etterpå. Og da blir dessverre hva enn jeg holdt på med avsluttet og jeg må dra hjem.

Jeg har også måttet avlyse ting i siste liten og hvis jeg takker ja til ting må jeg bestandig legge ved “med forbehold om at formen er god”. Og det er også slitsomt. Jeg syns det høres ut som at jeg egentlig ikke har lyst til å være med og at jeg skylder på tarmen. Noe som ikke er tilfellet, for jeg ønsker å være med på stor sett alt mulig! Hehe!

Jeg har vært sykemeldt lenge, og det som kanskje er mest frustrerende er at jeg ikke har kommet noen vei. Jeg vet enda ikke helt hva det er som skjer med kroppen, men jeg har en foreløpig diagnose som er ibs, Irritabel tarm syndrom. Det finnes mange måter å prøve å behandle det på, og jeg har prøvd med kosthold(LOW FOODMAP) og å redusere stress. Hvilket jeg har prøvd, dessverre uten hell. Jeg blir dårlig uansett hva jeg spiser, når jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Med andre ord helt håpløst.

Jeg har tidligere skrevet at kroppen fungerer og responderer best når jeg ikke har spist på mange dager. Det eneste problemet med det er at hodet ikke orker å henge med lengre, og jeg blir like fort sliten i hodet som i kroppen. Merkelige greier altså, eller hva?

Men, tilbake til den harde kjerne. Jeg sliter, og har slitt med en følelse av at jeg er utilstrekkelig lenge. Både før jeg bel sykemeldt, fordi jeg var så sliten og det eneste jeg orket var å være på jobb. De andre tingene jeg gjorde i den perioden gikk på reservebatteriene mine, og når jeg ble sykemeldt var det dette som hadde blitt brukt opp, rett og slett.
Men, den følelsen av utilstrekkelighet har blitt forsterket ettersom tiden har gått.
For det første, jeg har ingen konkrete svar. Jeg vet ikke hva som feiler meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre.

For det andre, jeg har ingen svar å gi til arbeidsgiver eller NAV om når jeg kommer tilbake på jobb. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å pushe på lege/sykehuset for at de ikke skal gi meg opp. Og det er ikke lett. Jeg ønsker jo å komme tilbake på jobb, aller helst for mange mnd siden! Men jeg kan ikke. Jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Og jeg risikerer jo å miste jobben min fordi det har gått så lang tid, og man får bare innvilget inntil ett år i permisjon, og hvis det ikke er utsikter til at jeg kommer tilbake så blir jeg sagt opp. Og det er den harde realitet! Og den tidsfristen nærmer seg. Veldig fort.
Man kan si mye om helsevesenet vårt, og det er på mange måter fantastisk, men å stadig måtte vente på henvisning, nye timer, dårlig oppfølging og at man må vente så lenge. Jeg har ventet på timer hos leger, av forskjellige slag, i til sammen ett år av sykemledings-/permisjonstiden. Så ting tar tid. Men det skal sies at fastlegen min har vært fantastisk oppi alt det her! Og det er jeg veldig glad og takknemlig for.
Men all den tid jeg har brukt på venting har ikke gjort at jeg kommer nærmere en løsning som gjør at jeg kan, rett og slett, kan få livet mitt tilbake.

For det tredje, jeg orker ikke så mye på privaten. Min og mannens kvalitets tid har gått fra å være at vi er ute å finne på noe, som å spille frisbeegolf, bowling, biljard osv, til å bli en film i ny og ne som vi kan starte forfra eller pause når jeg må på do(for det skjer). Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting å se på film sammen og bruke tiden vår sånn, men det gjør noe med oss å komme oss litt ut hjemmefra, og ikke bare bruke tiden vår hjemme. De gangene vi har kommet oss ut så skifter stemningen og dynamikken litt, og vi får en liten gnist. Som trengs. For en ting er jo hva det gjør med meg at tarmen styrer hverdagen min, men den styrer jo også dagen til mannen min. Han har selvfølgelig mer frihet enn meg, men vi liker jo å gjøre ting sammen og det er klart at jeg begrenser han i hverdagen. Han kan jo dra ut og gjøre ting alene, men det er mye han(heldigvis) har lyst til å gjøre sammen med meg. Det går jo også ut over vårt sexliv(som er litt kleint å skrive, men selvsagt gjør det det!) vårt. Jeg kan ha vært keen, men så blir jeg dårlig, og det å ha sex og diaré og ha vondt er ikke en oppskrift på en hyggelig hyrdestund. For å si det sånn. Og jeg er ofte sliten, og da er, for å være ærlig sex det siste jeg tenker på. Dessverre. Og da orker jeg ikke. Og det er så synd for det går jo i aller høyeste grad ut over mannen. Og det er jeg veldig lei meg for. Generelt hvordan jeg påvirker hans hverdag i form av begrensninger. Det er jeg veldig lei meg for. Heldigvis sier han at han har det flott sammen med meg og at han ikke føler han mangler noe. Han er jo verdens mest tålmodige fyr! <3 Som er utrolig flaks for meg!

Men det er jo ikke bare mannen det går ut over, det er også familie og venner. Og det er selvfølgelig det samme som går igjen, "må se an formen, sorry jeg har spist i dag, sorry jeg spiste mye i går, med forbehold om at formen fortsatt er god." Bah. Dette er så kjedelig å måtte forholde seg til. På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde vært så dårlig som jeg har vært nå de siste årene, for da hadde jeg ikke visst hva jeg går glipp av. Men samtidig er jeg glad for at jeg har kunnet gjøre ting ganske bekymringsfritt.
Men jeg har også måttet ta valg i forhold til familie og venner. Hvem skal jeg bruke tiden min på, og hvem er det som gir meg energi og hvem er det som stjeler energi. Det er jo ikke morsomt å ta slike valg, og man vil jo ikke såre noen, men jeg prøver å tenke at det gjelder å ta vare på meg selv, og da må man være litt kjip.

Kort oppsummert synes jeg det er vanskelig. Én ting er at jeg selv ikke har noen svar, men jeg har ingen svar å gi de rundt meg heller, og jeg synes det er verst med tanke på jobb og nav. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den muligheten at jeg kan være sykemeldt, eller går på AAP. Hurra for velferdsstaten! Men det er jo ikke akkurat drømmen å gå på nav. Og det er i grunn noe jeg ikke liker i det hele tatt. Selv om jeg er syk og har gyldig grunn til å benytte meg av velferdstjenester, så føles det som at jeg snylter på et vis. Jeg vet jo at det ikke er en så logisk tankegang, men den er nå der å surrer og går!
Jeg synes også det er vanskelig og ikke kunne leve opp til andres og like så mine egne forventninger til meg. Det er kanskje det som tar lengst tid å jobbe med for meg. Å tilpasse gjøremål eller mål generelt ut i fra nåværende dagsform og ikke legge det opp etter tidligere kapasitet. Jeg hater å skuffe meg selv og andre og på mange måter føler jeg at det er det eneste jeg gjør. Skuffer de rundt… Selv om jeg vet at jeg stort sett ikke gjør det. Jeg har en veldig forståelsesfull gjeng rundt meg og for det er jeg er evig takknemlig!<3

Dette ble et langt innlegg. Jeg håper du orket å lese igjennom hele, og at det ikke ble for mye syting og klaging, hehe. Men det er innmari godt å få lufte hodet litt og reflektere litt "høyt" her inne.

Alt i alt er jeg glad for at jeg endelig lyttet til kroppen min, for jeg har knasket magetabletter i mange år, vært dårlig på jobb MANGE ganger, vært utslitt i de siste 4 årene +- og jeg har presset meg selv til å være med på ting jeg har hatt lyst til/og ikke så lyst til, og gått på smell etter smell og vært utslitt og hatt "fest" i tarmen.

Men jeg hater å gå rundt sånn her.

Og jeg håper, tror og gleder meg til kroppen skal begynne å spille på lag igjen, så jeg kan ta vare på og pleie de relasjonene/aktivitetene som er viktig for meg! <3

Og med det vil jeg bare si god helg og tusen takk for at leste <3

Høstens farger

Og der var høsten her igjen!

Jeg er på ingen måte klar for vinteren, men jeg innrømmer at høsten er fantastisk fin! Ihvertfall før den første høststormen slår til og bladene på trærne blir borte! Haha!

Jeg var ute en tur i går ettermiddag for å få tatt noen bilder før nevnte høststormen kommer innover landet. Det var vindstille i Bodø, for en gangs skyld, og jeg fikk tatt en del fine bilder, syns jeg da! Nå er jo jeg litt inhabil, men men! 😀

Her kommer noen bilder fra gårsdagens fototur!