Oppussing på hjernen

Hei og godt nytt år!

I fjor i februar/mars malte jeg soverommet vårt. Og jeg ble ikke fornøyd i det hele tatt! Jeg sa jeg skulle dele bilder her når jeg ble ferdig, men jeg ble ikke fornøyd med fargen i det hele tatt så det ble ingen bilder :’D

Men! Jeg fikk nok av den gamle fargen så jeg malte på nytt i starten av desember og jeg ble så fornøyd! Hovedgrunnen til at jeg ikke ble fornøyd sist var fordi at når jeg valgte farge valgte jeg ut i fra en influensers farge på soverommet, som det selvfølgelig var brukt filter på. Jeg søkte opp fargen hos jotun og syns den var litt ulik, men tenkte “what the hell!”. Åååå som jeg angra. Med en gang jeg åpna malingsspannet angra jeg, men jeg håpet at det skulle bli bedre. Det ble det ikke.
Så mitt pro tip, gjør grundig undersøkelser, gå å se på fargen i butikken og spør de som jobber der om tips.

Det gjorde jeg nå når jeg malte. Angrer ikke i det hele tatt. Jeg brukte god tid på å velge farge, og når jeg hadde bestemt meg for farge ventet jeg litt enda litt til før jeg kjøpte den. Bare for å være på den sikre siden.
Jeg er veldig fornøyd med fargen vi har nå! Selv om jeg ikke syns fargen er lik den fargelappen jeg fikk, men den er mørk og lekker og jeg er superfornøyd!

Så slenger med før- og etter bilder her! Den lyse fargen er den gamle, og den mørke er den nye!

Ha en fin dag!

Tiden

Hei!

Det går lang tid mellom hver gang jeg er her inne for tiden.
Grunnene er blandet, det er både fordi jeg har hatt relativt mye og gjøre og fordi formen ikke har strukket til.

Men jeg er her enda.

Og jeg skal prøve å være flinkere til å poste bilder/tekster, selv om det nærmer seg jul!

Formiddagen i dag har jeg brukt på å forberede litt til jul. Jeg har bakt julebrød, montert pepperkakehus og har gjort klar en krumkakedeig, så det er bare å svinge seg!

Vi sneiks!

Følelsen av utilstrekkelighet

Hei og hå!

Tenkte jeg skulle dele et innlegg som jeg har tenkt på en stund. Men det blir så personlig og litt sårt, så jeg har vært litt usikker på om jeg i det hele tatt skulle dele mine tanker og følelser her. Men jeg har bestemt meg for å dele litt her like vel. So here it comes.

Jeg har vært ute av arbeid i over ett år. Ett og et halvt år er det faktisk, når jeg tenker meg om. Og det er lenge å være ute av jobblivet. Jeg savner å være på jobb, men samtidig er det godt å kunne bruke tiden på det jeg måtte orke. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Men samtidig som jeg er takknemlig for å ha muligheten til å disponere dagene på det jeg måtte orke er det alltid noe som ligger i bakhodet. Og det er følelsen av å ikke strekke til.
Jeg har jo vært friskere enn jeg er nå, og jeg har vært heldig som har kunnet gjort ting høvelig fritt i forhold til hva jeg har hatt lyst til. Og det er på en måte litt synd, fordi jeg har noe å sammenligne hverdagen med, og jeg savner å føle meg fri.
Jeg savner å kunne gjøre det jeg har lyst til uten å måtte ta hensyn til tarmen og dagsformen min. Til og med en liten spasertur til butikken må planlegges, tenkes nøye igjennom og overveies om jeg kommer meg til eller fra butikken uten å bli dårlig og evt. ha et uhell.

Jeg er i utgangspunktet en spontan person, og det er kanskje det verste, at jeg ikke kan være spontan lengre. Jeg kan være i fin form i det øyeblikket jeg sier ja til noe, men jeg må vurdere hva jeg har spist, og hva er sannsynligheten for å bli dårlig om bare en time? Eller at jeg drar ut, føler meg fin og blir skikkelig dårlig. Og det har skjedd. Mer enn en gang. Og når jeg blir dårlig er det ikke snakk om å være dårlig i 10 min, det tar stort sett over en time. Og jeg blir så ufattelig sliten etterpå. Og da blir dessverre hva enn jeg holdt på med avsluttet og jeg må dra hjem.

Jeg har også måttet avlyse ting i siste liten og hvis jeg takker ja til ting må jeg bestandig legge ved “med forbehold om at formen er god”. Og det er også slitsomt. Jeg syns det høres ut som at jeg egentlig ikke har lyst til å være med og at jeg skylder på tarmen. Noe som ikke er tilfellet, for jeg ønsker å være med på stor sett alt mulig! Hehe!

Jeg har vært sykemeldt lenge, og det som kanskje er mest frustrerende er at jeg ikke har kommet noen vei. Jeg vet enda ikke helt hva det er som skjer med kroppen, men jeg har en foreløpig diagnose som er ibs, Irritabel tarm syndrom. Det finnes mange måter å prøve å behandle det på, og jeg har prøvd med kosthold(LOW FOODMAP) og å redusere stress. Hvilket jeg har prøvd, dessverre uten hell. Jeg blir dårlig uansett hva jeg spiser, når jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Med andre ord helt håpløst.

Jeg har tidligere skrevet at kroppen fungerer og responderer best når jeg ikke har spist på mange dager. Det eneste problemet med det er at hodet ikke orker å henge med lengre, og jeg blir like fort sliten i hodet som i kroppen. Merkelige greier altså, eller hva?

Men, tilbake til den harde kjerne. Jeg sliter, og har slitt med en følelse av at jeg er utilstrekkelig lenge. Både før jeg bel sykemeldt, fordi jeg var så sliten og det eneste jeg orket var å være på jobb. De andre tingene jeg gjorde i den perioden gikk på reservebatteriene mine, og når jeg ble sykemeldt var det dette som hadde blitt brukt opp, rett og slett.
Men, den følelsen av utilstrekkelighet har blitt forsterket ettersom tiden har gått.
For det første, jeg har ingen konkrete svar. Jeg vet ikke hva som feiler meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre.

For det andre, jeg har ingen svar å gi til arbeidsgiver eller NAV om når jeg kommer tilbake på jobb. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å pushe på lege/sykehuset for at de ikke skal gi meg opp. Og det er ikke lett. Jeg ønsker jo å komme tilbake på jobb, aller helst for mange mnd siden! Men jeg kan ikke. Jeg orker ikke. Jeg klarer ikke. Og jeg risikerer jo å miste jobben min fordi det har gått så lang tid, og man får bare innvilget inntil ett år i permisjon, og hvis det ikke er utsikter til at jeg kommer tilbake så blir jeg sagt opp. Og det er den harde realitet! Og den tidsfristen nærmer seg. Veldig fort.
Man kan si mye om helsevesenet vårt, og det er på mange måter fantastisk, men å stadig måtte vente på henvisning, nye timer, dårlig oppfølging og at man må vente så lenge. Jeg har ventet på timer hos leger, av forskjellige slag, i til sammen ett år av sykemledings-/permisjonstiden. Så ting tar tid. Men det skal sies at fastlegen min har vært fantastisk oppi alt det her! Og det er jeg veldig glad og takknemlig for.
Men all den tid jeg har brukt på venting har ikke gjort at jeg kommer nærmere en løsning som gjør at jeg kan, rett og slett, kan få livet mitt tilbake.

For det tredje, jeg orker ikke så mye på privaten. Min og mannens kvalitets tid har gått fra å være at vi er ute å finne på noe, som å spille frisbeegolf, bowling, biljard osv, til å bli en film i ny og ne som vi kan starte forfra eller pause når jeg må på do(for det skjer). Og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting å se på film sammen og bruke tiden vår sånn, men det gjør noe med oss å komme oss litt ut hjemmefra, og ikke bare bruke tiden vår hjemme. De gangene vi har kommet oss ut så skifter stemningen og dynamikken litt, og vi får en liten gnist. Som trengs. For en ting er jo hva det gjør med meg at tarmen styrer hverdagen min, men den styrer jo også dagen til mannen min. Han har selvfølgelig mer frihet enn meg, men vi liker jo å gjøre ting sammen og det er klart at jeg begrenser han i hverdagen. Han kan jo dra ut og gjøre ting alene, men det er mye han(heldigvis) har lyst til å gjøre sammen med meg. Det går jo også ut over vårt sexliv(som er litt kleint å skrive, men selvsagt gjør det det!) vårt. Jeg kan ha vært keen, men så blir jeg dårlig, og det å ha sex og diaré og ha vondt er ikke en oppskrift på en hyggelig hyrdestund. For å si det sånn. Og jeg er ofte sliten, og da er, for å være ærlig sex det siste jeg tenker på. Dessverre. Og da orker jeg ikke. Og det er så synd for det går jo i aller høyeste grad ut over mannen. Og det er jeg veldig lei meg for. Generelt hvordan jeg påvirker hans hverdag i form av begrensninger. Det er jeg veldig lei meg for. Heldigvis sier han at han har det flott sammen med meg og at han ikke føler han mangler noe. Han er jo verdens mest tålmodige fyr! <3 Som er utrolig flaks for meg!

Men det er jo ikke bare mannen det går ut over, det er også familie og venner. Og det er selvfølgelig det samme som går igjen, "må se an formen, sorry jeg har spist i dag, sorry jeg spiste mye i går, med forbehold om at formen fortsatt er god." Bah. Dette er så kjedelig å måtte forholde seg til. På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde vært så dårlig som jeg har vært nå de siste årene, for da hadde jeg ikke visst hva jeg går glipp av. Men samtidig er jeg glad for at jeg har kunnet gjøre ting ganske bekymringsfritt.
Men jeg har også måttet ta valg i forhold til familie og venner. Hvem skal jeg bruke tiden min på, og hvem er det som gir meg energi og hvem er det som stjeler energi. Det er jo ikke morsomt å ta slike valg, og man vil jo ikke såre noen, men jeg prøver å tenke at det gjelder å ta vare på meg selv, og da må man være litt kjip.

Kort oppsummert synes jeg det er vanskelig. Én ting er at jeg selv ikke har noen svar, men jeg har ingen svar å gi de rundt meg heller, og jeg synes det er verst med tanke på jobb og nav. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den muligheten at jeg kan være sykemeldt, eller går på AAP. Hurra for velferdsstaten! Men det er jo ikke akkurat drømmen å gå på nav. Og det er i grunn noe jeg ikke liker i det hele tatt. Selv om jeg er syk og har gyldig grunn til å benytte meg av velferdstjenester, så føles det som at jeg snylter på et vis. Jeg vet jo at det ikke er en så logisk tankegang, men den er nå der å surrer og går!
Jeg synes også det er vanskelig og ikke kunne leve opp til andres og like så mine egne forventninger til meg. Det er kanskje det som tar lengst tid å jobbe med for meg. Å tilpasse gjøremål eller mål generelt ut i fra nåværende dagsform og ikke legge det opp etter tidligere kapasitet. Jeg hater å skuffe meg selv og andre og på mange måter føler jeg at det er det eneste jeg gjør. Skuffer de rundt… Selv om jeg vet at jeg stort sett ikke gjør det. Jeg har en veldig forståelsesfull gjeng rundt meg og for det er jeg er evig takknemlig!<3

Dette ble et langt innlegg. Jeg håper du orket å lese igjennom hele, og at det ikke ble for mye syting og klaging, hehe. Men det er innmari godt å få lufte hodet litt og reflektere litt "høyt" her inne.

Alt i alt er jeg glad for at jeg endelig lyttet til kroppen min, for jeg har knasket magetabletter i mange år, vært dårlig på jobb MANGE ganger, vært utslitt i de siste 4 årene +- og jeg har presset meg selv til å være med på ting jeg har hatt lyst til/og ikke så lyst til, og gått på smell etter smell og vært utslitt og hatt "fest" i tarmen.

Men jeg hater å gå rundt sånn her.

Og jeg håper, tror og gleder meg til kroppen skal begynne å spille på lag igjen, så jeg kan ta vare på og pleie de relasjonene/aktivitetene som er viktig for meg! <3

Og med det vil jeg bare si god helg og tusen takk for at leste <3

Høstens farger

Og der var høsten her igjen!

Jeg er på ingen måte klar for vinteren, men jeg innrømmer at høsten er fantastisk fin! Ihvertfall før den første høststormen slår til og bladene på trærne blir borte! Haha!

Jeg var ute en tur i går ettermiddag for å få tatt noen bilder før nevnte høststormen kommer innover landet. Det var vindstille i Bodø, for en gangs skyld, og jeg fikk tatt en del fine bilder, syns jeg da! Nå er jo jeg litt inhabil, men men! 😀

Her kommer noen bilder fra gårsdagens fototur!

Roadtrip

Sjalabais!

Forrige uke tok jeg og en venninne oss en liten roadtrip til en plass utenfor Bodø som heter Beiarn. Det tar ca 1,5t og kjøre dit og landskapet er fantastisk!

Vi fikk råna(ragga) litt og vi hadde en veldig fin tur! : D Men jeg skal absolutt ta meg flere fototurer innover, for det er så mye flott landskap der!

Så her kommer noen bilder fra turen! 😀

Bryllupet vårt

Hei!

Tenkte jeg skulle fortelle litt om bryllupet vårt! Og kanskje dele et bilde eller to!

Dagen før vi giftet oss etter å ha pyntet det vi kunne i lokalet dro jeg opp til mamma for å sove der. Jeg ble vartet opp med jacuzzibad, noe godt i glasset, søsterkos og god stemning. Jeg skal innrømme at jeg var passelig nervøs og stressa for alt som skulle gjøres og særlig med tanke på at vi ikke fikk lokalet før samme morgenen som vi skulle gifte oss. Men mannen skulle ta seg av pyntingen på morgenen for jeg hadde ikke rukket å dra å pynte oppi all prepping av hår! For sånt tar tid! Og det var egentlig det beste med å være hos mamma på kvelden, det var at jeg visste jeg ikke kunne gjøre noe mer så jeg fant roen med en gang jeg kom til mamma og stefader’n <3 Jeg avslutta dagen med å få fotmassasje hos mamma!! Utrolig DIGG!

Jeg begynte dagen kl 06.00. Da var det bare å komme seg opp av senga! Jeg sov heldigvis kjempegodt og fikk sovet relativt lenge, så jeg var fornøyd!
Jeg fikk også trødd i meg litt frokost før jeg skulle til frisørsalongen! Jeg var fornøyd med det!
Jeg ble selvfølgelig dårlig etter frokosten, men det ordnet seg med noen do besøk hos frisøren og imodium! Å fikse håret gikk som en lek! Frisøren min hadde stålkontroll! Det eneste som ikke gikk som en lek var at tiaraen min løsnet fra bøyla! :'D Men frisøren min visste råd, og hun ringte mannen hennes og han kom med limpistol! Skulle tro han hadde gjort det der før, for han hadde stålkontroll! Og tiaraen ble bra limt og den holdt hele dagen/kvelden! Og den holder seg fortsatt!

Farfar og mitt søskenbarn(som skulle være brudepike) kom først til frisørlokalet før min forlover kom til lokalet, med alle blomstene. De nydelige blomstene! Jeg er så fornøyd med min bukett! Den ble helt nydelig!
Etterhvert kom også fotografen og tok mange bilder i salongen og hun kjørte tidligere enn oss til ferga, så hun skulle være sikker på å komme med!

Når håret var ferdlig og tiaraen limt var det bare å hoppe i kjolen og komme seg avgårde! Vi hadde jo tross alt ei ferge å rekke, og vi var litt stressa for det! Men vi rakk ferga med god margin! Vi var den siste bilen som stod i kø for å komme på 12.00 ferga, og det var enda god plass på ferga, men vi besluttet å vente på neste ferge, som gikk 12.30, så vi var sikre på at ikke mannen og jeg skulle se hverandre før jeg kom inn i kirka! Litt old fashion må det være lov til å være!

Når jeg kom til kirka var alle gått inn og vi var alle veldig spente! Farfar, søskenbarnet mitt og jeg sto oppstilt og klar i gangen, og når kirkeklokkene begynte å slå, da kom tårene! Men jeg så på farfar og han så på meg og jeg fant roen. Dørene åpnet seg, vi begynte å gå inn og da kom tårene for alvor! Jeg ble så rørt og så glad når jeg så mannen, for han var så innmari flott der han stod ved alteret! <3 Jeg måtte se ned i gulvet for å hente meg inn og ikke begynne å hulkegråte! :'D Jeg klarte det akkurat! (tror jeg! Jeg holder på den teorien!) Når mannen kom ned fra alteret og hentet meg ga jeg farfar en STOR klem!(vi hadde avtalt det på forhånd, men det glemte jeg i all gråtinga så han måtte be om å få det, haha! :'D) Jeg har aldri sett farfar så rørt før, og det var skikkelig fint! <3
Mannen var også rørt! Han gråt flere ganger! Så jeg var fornøyd kan du si! <3

Jeg gråt jevnt og trutt igjennom hele vielsen, og forsåvidt hele dagen! Det var så mange fine taler! Så når vi kom oss på hotellrommet etter at festen var omme hoppet vi rett i badekaret! Og det var deilig det! Deilig å få av seg alt det lånte håret! Å få ut alle klipene! Det var magisk!

Og maten var kjempegod(det må nevnes!)! Og mannen hadde pyntet så fint i lokalet!(med litt hjelp fra to flotte venninner!!!!)

Jeg kunne sikkert ha gjenfortalt hele dagen, men jeg tenker at det blir litt kjedelig for dere!

Men jeg hadde en helt nydelig og vidunderlig dag! Og det hadde mannen óg! <3
Det er en dag jeg kommer til å huske for resten av livet! <3

Takk for at du leste! <3

Home

Hei!

Vi har kommet oss hjem fra bryllupsreise og mannen har begynt på jobb igjen, så nå er hverdagen høvelig tilbake til normalen igjen! Litt kjedelig, men også litt godt!

Endelig begynner det å bli ganske gode temperaturer her oppe i nord! Når vi kom hjem var det bare 10-12 grader, så overgangen fra Maldivene var ganske brutal kan man si! Men nå har vi hatt noen varme dager her, og det er deilig! 😀

Akkurat nå går dagene mine til å sitte kattevakt for mamma og stefaderns pusekatt mens de er på ferie! Koselig!
Men jeg måtte si det i går, en mnd som gift og jeg trengte en “husmorferie” :’D

Men det er deilig å skifte miljø litt! Om så bare 15 min unna hjemme :’D

Ellers har jeg vært mye dårlig siden vi kom hjem, så jeg har ikke fått knipset noen bilder. Men håper å komme meg ut snart å få tatt noen bilder! 😀

Vi høres!

Tause tider

Hei!

Beklager at det har vært så stille fra meg i det siste! Det har rett og slett bare vært fryktelig mye som har skjedd! Mannen og jeg har giftet oss og vi er i skrivende stund på bryllupsreise på Maldivene! Vi koser oss i varmen her nede, og det er innmari deilig med litt miljøforandring og varme, ikke minst!

Tiden før bryllupet har vært ekstremt travel! Og med en form som har vært heller dårlig(på generell basis) så har jeg rett og slett ikke prioritert å blogge.

Og ikke nok med at det var en million ting som skulle ordnes før bryllupet, men jeg fikk en mulighet til å prøve å ta sertifikatet i vinter/vår, så jeg har holdt på med det også. Og jeg hadde oppkjøring 3 dager før bryllupet! Jeg er så god på å legge alt til samme tid! Men det var greit å ha det slik også, fordi jeg hadde ikke så mye bryllupsnærver, men mest oppkjøringsnærver, så jeg anbefaler egentlig å gjøre det slik som meg! Haha!
Men jeg bestod oppkjøringa, og har nå fått sertifikatet til bil! Noe som er helt sykt! Å veldig deilig! I og med at jeg er så mye dårlig som jeg er har jeg nå fått en større frihet til å dra plasser når jeg kan. Jeg slipper å gå langt, vente på buss, evt vente på neste buss fordi jeg ble dårlig osv. Det gjør i det hele og store hverdagen min lettere. Og mannens da. Han slipper å kjør meg overalt. Selv om han er glad i å kjøre bil og ikke har hatt noe i mot det, så kommer han nok til å kjenne på at det blir deilig å slippe.

Men å ta sertifikatet med den formen jeg har/har hatt har vært helt ekstremt tungt! I vinter/vår har jeg vært mye dårlig, og jeg har også vært dårlig på kjøredagene, men jeg har på et vis kommet meg igjennom det! Det gikk en periode i kjøretimer, etterfulgt av mange timer med hvile(og dobesøk) og jeg var veldig usikker på om det i det hele tatt kom til å gå, men jeg har hatt en fantastisk kjørelærer som har lagt til rette for meg slik at jeg klarte å ta “lappen”. Så alle krefter har gått med til bryllupsplanlegging, sertifikatanskaffelse og Glimt. Og ellers har jeg bare måtte ha tatt livet med ro, prøvd å lage meg et lite overskudd av energi og prøvd å få i meg nok mat. Det har vært innmari krevende, men jeg klarte det! Og det er jeg stolt av! Så nå når jeg kommer hjem skal jeg bare ta livet med ro, og håpe at jeg blir bedre i tarmen, eller at det skjer noe nytt på den fronten.

Vi er jo på Maldivene nå, og noen vil kanskje lure på hvordan i alle dager jeg klarte den lange reisen nedover. Men jeg har gjort med den som jeg gjør med alt annet jeg må. Spise minst mulig og fylle på med Imodium(føler forresten de burde sponse meg ellerno siden jeg spiser de hver uke ca. Haha!) de få gangene jeg spiste litt. Og det å reise krever ikke så mye av kapasiteten min i hodet, så det er relativt enkelt og gjøre. Det er bare å sitte i ro, sove litt, høre på musikk, kanskje se en film, så gå til neste fy og gjenta prosedyre.
Det er, dessverre, noe helt annet å skulle fungere i en arbeidssituasjon. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte det, men det er ikke sjangs. Dagene her nede går med til soling, soving, dusjing og litt spising. Og det er deilig! Vi skal ingen ting, må ingen ting og skal ikke rekke noe som helst. Og det er i grunn ganske befriende. Dårlig er jeg jo uansett, så det spiller forsåvidt ingen rolle hvor jeg er dårlig, så lenge jeg får muligheten til å hente meg inn igjen med hvile. Og det får jeg her, og det er aldeles nydelig! <3

Nå ble det mye oppdateringer på en gang her. Men sånn blir det når det er lenge siden sist. Skal prøve å få lastet opp noen bilder, for det er nydelig her!

Vel, det var det jeg hadde å si i kveld! Vi blogges senere! Ha ei flott uke!

Solnedgang og Sahara-sand

I kveld dro vi ut til Mjelle, en strand litt nord for Bodø, for å se på solnedgangen som har vært ekstra vakker de siste dagene på grunn av sand fra Sahara!

Det var en del andre folk som også var ute, og noen hadde med seg en høyttaler og spilte av Terje Nilsens låt Mjelle, og da tok gubben og jeg oss en liten roligdans på stranden! <3

Anyways! No more words needed!

Her kommer en bildekavalkade!